Epilog
Farvannet ved Gral, den 20. april 1704
Inskripsjonen på medaljongen sa Pinky. En liten titt under teppene hadde avslørt at spedbarnet var en gutt. Men det var også alt Langemann visste, og å gripe etter alle de løse puslespillbrikkene, som så ut til å forsvinne for ham i alle retninger, var en utmattende øvelse, og en han oppga nesten med det samme.
Han var utslitt… hul… tom… Han enset ikke det piskende regnet, eller det brystdype, kalde vannet han sto i. Han hadde sluttet å føle noe som helst fra det øyeblikket han så vrakdelene; masta, seilet, biter av skroget han kjente så godt – det endelige beviset på at det virkelig var Esmeralda, eller rettere sagt de sørgelige restene av henne, som fløt i brenningene rundt ham. Helt fram til da hadde han tviholdt på tanken om at alt hadde vært en stor misforståelse; at det en rasende Sabeltann beskyldte Morgan for, i en tirade av en utskjelling han bare hørte bruddstykker av, var umulig.
Ikke Morgan…
Morgan var smartere enn som så!
Og likevel… Han hadde gjort det. Og her lå resultatet: ingen skatt, ikke noe skip, ingen Morgan…. Bare en livbåt med kjølen i været. Og kurven med guttebarnet.
Ungen illskrek, og lyden trengte omsider inn i den lammende døsen han befant seg i. Han kunne ingenting om babyer, men nå tvang han seg selv til å tenke. Varme! Han kneppet opp skjorta, løftet barnet og la det inn mot brystet sitt, rett mot den bare huden. Så vasset han i land, med vilje et godt stykke unna kapteinen, og det var først da de sto på Den sorte dames dekk at Sabeltann fikk se hva han hadde funnet.
«Hva skal du med det der?»
«Det er et barn, kæpten.»
«Jeg ser det. Er det Morgans?»
«Jeg tror det.»
Sabeltanns øyne smalnet, så regndråpene som hadde satt seg i øyevippene hans, løsnet og pløyde striper i den hvite sminka på sin ferd nedover ansiktet. Han så bort. «Kast det over bord.»
«Nei.» Svaret kom kontant, og selv om han visste at det var riktig svar, overrasket det ham likevel, for han hadde ikke for vane å motsi kapteinen.
Det overrasket Sabeltann også, og han spant tilbake mot ham og løftet det ene øyebrynet i sitt velkjente halvveis advarende, halvveis spørrende uttrykk.
«Ja, du hørte meg,» nikket Langemann. «Jeg sa nei.»
Blikket smalnet igjen, og Sabeltann rettet en hyttende pekefinger mot ham. «Du skylder ham ingenting,» freste han. «Morgan er en ussel forræder!»
«Jeg vet det!» ropte Langemann tilbake, og begynte endelig å føle noe: sinne, besluttsomhet, sorg og fortvilelse… alt på én gang. «Og tro meg, det smerter meg mer enn du noensinne vil kunne forstå. Men gutten har ikke forrådt noen, og ingen skal få kalle Langemann barnemorder!»
Sabeltann grep etter pistolen sin, og Langemann svarte med å trykke den skrikende babyen tettere inntil seg og vende seg halvveis bort. «Du må skyte meg også, du forstår det?» Stemmen lød behersket, nesten kald, og denne gangen vek han ikke blikket da kapteinens møtte hans.
Sabeltanns øyne mildnet ikke, ikke det spor, men han lot våpenet være. I stedet tok han i bruk pekefingeren igjen. «Jeg skal ikke belemres med det barnet på noe som helst vis, er det forstått? Jeg vil ikke se ham, ikke høre om ham! Han er ditt ansvar.» Så spyttet han rasende i dørken og trampet av gårde mot lugaren sin.
Langemann ble stående alene tilbake, overveldet av en følelse av å være på feil sted og på rett sted til en og samme tid. På innsiden av klærne hans hadde babyen igjen falt til ro, og han løftet jakkeslaget til side og kikket ned på ham, så hvordan den lille hånden og munnen lette etter brystet; et syn som til tross for all elendigheten, lokket fram et smil hos ham.
«Nei, lille venn, der er det ikke mye å hente.»
Lyden av stemmen hans fikk ungen til å kikke opp og vise fram to små riskorn av noen tenner, og det var alt som skulle til for å feie vekk siste rest av tvil.
Og med barnet som eneste vitne, og med striregnet som kamuflasje, sank han ned i kne, knuget den siste, lille fliken av Morgan inntil seg, og gråt.
My fall will be for you.
My love will be in you.
If you'll be the one to cut me, I'll bleed forever.
- (Nightwish/"Ghost Love Score")
Slutt